Hallo folkens!
Jeg har bestemt meg for å starte en ny spalte. Dette vil bli en spalte jeg skriver, og vil handle om ting som irriterer i hverdagen. Eller, ihvertfall ting som irriterer
meg i hverdagen.
Noe av det som irriterer meg mest er mennesker som åpenlyst går og plystrer i offentligheten.
Det er en bussjåfør hvor jeg bor, som har plystret hver gang jeg har sittet på bussen. Plystringen hans er av type skarp, som vil si at plystringen trenger seg gjennom alt. Det er nesten sånn at jeg har vurdert å begynne å høre på Iron Maiden på full spiker når jeg kjører buss, men dette vil være å skyte meg selv i leggen. For høy musikk på buss vil sannsynligvis bli et kommende innlegg i denne spalten. Tilbake til bussjåføren så er han av den typen som skriker i stedet for å snakke. Jeg tror at han prøver å skjule dette med å plystre når han ikke skriker. Dette for at andre mennesker skal tro han er en blid og trivelig mann. Lykke til bussjåfør. Jeg har ofte fantasert om å slå han i ansiktet.
Jeg tror en av hovedgrunnene til at mennesker plystrer høyt, er av akkurat samme grunn som bussjåførens grunn, nettopp det å fremstå som glade og vellykka mennesker. De er av den typen som vil vise at de er glade. Så glade at de er nødt for å plystre høyt og skingrende. Et smil er ikke nok. Plystringen bruker de for å spre sin glede fordi de har for mye selv. De har det så bra at de vil redde de som ikke plystrer og som ikke viser sin glede. Her kan en trekke en parallell fra de plystrende til de kristne. Hvem som har blitt inspirert av hvem er en annen ting.
En annen viktig årsak til at folk plystrer i offentlighet tror jeg er fordi de vil vise at de er så musikalske at de bare må la musikken slippe ut. De kan ikke holde den inni seg lenger. Dette minner om de som må tromme på alt de kommer over, bare fordi de spiller trommer. (Også veldig irriterende). Jeg vil våge å gå så langt som å påstå at 99,9% av de som plystrer i offentligheten ikke har et snev av musikalitet.
Jeg har ofte sagt til faren min at han bare får lov til å plystre hvis han kan melodien. Far plystrer derfor med andre ord, ikke særlig ofte. Jeg vil råde dere der ute til å si det samme til de rundt dere. Dette vil være med på å bekjempe et av de største problemene verden har å stri med i dag.
Ei plystrekjerring
For å oppsummere:
Plystring er IKKE koselig og det gjør ikke andre mennesker glade. Det irriterer. Jeg blir ihvertfall drita sur.
Husk: Smil smitter. Plystring smitter ikke.
Takk for meg.
Mvh Kristin
